Inspirasjon
|
Saadat Hassan Manto ble født 11. mai 1912 i Sambrala i Punjab i den daværende britiske kolonien India og døde 18. januar 1955 i kulturbyen Lahore i Punjab i Pakistan. Han vokste opp i byen Amritsar og arbeidet i storbyene Bombay, Delhi og Lahore. Han var journalist, spaltist, redaktør, novelleforfatter, skuespiller og oversetter. Han har oversatt flere internasjonale forfattere til urdu, blant annet Aleksander Pusjkin, Maksim Gorkij, Victor Hugo, Oscar Wilde og Guy de Maupassant. Han rakk ikke engang å fylle 43 år, men i sitt korte liv rakk han å skrive toogtjue novellesamlinger, fem hørespillsamlinger, tre samlninger av essayer, en roman og flere filmmanus.
Forfatteren var rebelsk og forut for sin tid. Han var tilhenger av tankefrihet og mente at ærlighet i litteratur alltid må være tillatt. Hans teatrale potensiale, satire, ironiske vidd og distanse er det som gjør ham til en dikter som rekker langt utover sin egen tid. Hans lekenhet, dristighet og kjappe humoristiske kommentarer vekker interesse for nye tanker og idéer. Hans tekster berører flere ømtålige, kontroversielle og viktige samfunnsspørsmål, og hans dype observasjoner avslører de mest skitne aspektene ved menneskets atferd. Hans skildringer av tabuer som sex og storbyens underverden skaffet ham vanskeligheter med myndigheter både under det britisk styret av India og etter frigjøringen og opprettelsen av staten Pakistan. Ytringsfrihet var absolutt det viktigste for ham, og han sluttet aldri å ytre seg. Mange av novellene hans omhandler delingen av India og myrderiene som fulgte. Manto var reflektert, sekulær og svært kritisk til amerikansk imperialisme. Hans radikale, fremskrittsvennlige og til tider svært sarkastiske verk har påvirket store deler av urdulitteraturen. I dag regnes Manto som en av de store novelleforfatterne på urdu. Saadat Hassan Manto og hans tekster har alltid vært en viktig inspirasjonskilde for Toni Usmans kunstneriske valg. Denne inspirasjonen har blant annet ført til at han i 1998 tok initiativ til oppsetting av «Toba Tek Singh» basert på en novelle skrevet av Manto. Og i 2011 produserte og medvirket han i en intertekstuell forestilling «Onkel Sam» basert på en serie på ni brev fra Mantos hånd. Da Toni Usman begynte å studere Film og TV, og lagde sin første film «Det finnes ikke iPad i himmelen», hentet han inspirasjon fra et hørespill av Manto. Og det er ikke tilfeldig at hans eksamensfilm til bachelorgraden, «Sard», bygger på en novelle av Manto. |
Det finnes ikke iPad i himmelen
Sard
|
|
Waris Shah
Toni Usman har alltid vært fascinert av sufi-diktere, særlig Madho Lal Shah Hussain (1538-1599), Bulleh Shah (1680-1757) og Waris Shah (1722-1798). Waris Shah ble født i en liten landsby, Jandiala Sher Khan, i Sheikhupura som nå ligger i Pakistan. I likhet med andre sufi-diktere skrev han også bejaende om livsutfoldelse i sin høyeste potens. «Heer» - også kalt «Heer Ranjha» skrevet av Waris Shah i 1767 omhandler kjærlighetsparet Heer Sayyal og Teedo Ranjha, og er den desidert mest kjente og folkekjære kjærlighetshistorien fra det indiske subkontinentet. «Heer» er full av poetisk intensitet, autensitet, dype og vide observasjoner av menneskelige relasjoner. Den er også fylt av kritisk dristighet, romantisk inspirasjon, poetisk visjon, kunstnerisk dyktighet og naturlig ynde. Waris Shahs mislykkede romanse til Bhagbhari var hans hovedinspirasjonskilde. Han diktet sin egen smerte inn i teksten. Hans styrke er hans kontroll over språket og hans omfattende kunnskap om det sosiale liv. Rikt ordforråd, forkjærlighet for fargerike detaljer, similer, metaforer, fraser og aforismer karakteriserer hans stil. Waris Shah gir rikelig bevis for sin kunnskap om islam, hinduisme og folklore, og avslører hykleriet til imamene og Balnath-sektens yogier. I tillegg er han kritisk til kastesystemet og det utspekulerte både hos menn og kvinner. Han påpeker feil og svakheter i det sosiale livet. Hans diktning viser at hans kunnskaper favner vidt. Han har stor kunnskap om astronomi og medisin og bruker det i sin diktning. Hvordan menn og kvinner lever beskriver han inngående. Men han kan også beskrive klesdrakt og forskjellige typer av hester og bøfler. Det som overrasker leseren er spennet av følelsene. Han erkjenner kvinnens naturlige plass i samfunnet ved å dikte hovedpersonen Heer Sayyal som en selvstendig, sterk og elskende kvinne - en kvinne som utfordrer presteskapet samt det etablerte samfunnets normer og regler. Tilblivelsen av diktverket «Heer» regnes som en epokegjørende hendelse som forandret statusen, tonen og melodien i punjabi-diktningen. Mer enn noen annen dikter er det Waris Shah som alene fikk språket punjabi og essensen av Punjab inn i alles hjerter. Hans betydning for språket punjabi er det samme som Geoffrey Chaucer betyr for det engelske språk. «Heer» er den ypperste prestasjonen, ikke bare for dikteren, men også for punjabi-fabellitteraturen. Waris Shah er en modellpoet som inspirerte og ledet generasjoner av punjabi-diktere både fra middelalderen og til mer moderne tid. |
Waris Shah sin mausoleum
Foto: Toni Usman |